Ufrivillig barnløs på morsdagen.

Det er rart det der.
Når man først får vite at en er gravid, så kommer plutselig alle andre etter.
En etter en  deler ut nyheten, glede, gratulasjoner, kvalme og håp.

Jeg blir glade på andres vegne, glad for ta de slipper å oppleve det samme som oss.
Glad for at andre opplever gleden selvom vi ikke gjør det..

Men det stikker også til tider.
Det å være ufrivillig barnløs i så mange år blir som et åpent sår.
Et sår som det rekker å komme en liten hinne på før noen igjen sier at de er gravide.
Et sår som blir skrapet opp på nytt hver gang jeg leser at det er så forferdelig å være kvalm.
Et sår som nok ikke vil gro ordentlig før vi får oppleve vår største drøm.

Men jeg vil ikke bli en av dem som blir sjalu, ikke tåler å se barn eller gravide.
Jeg vil heller være en av dem som kan glede seg med andre, og eventuelt holde tårene igjen til jeg er alene..
For uansett er det klart at det er sårt og at det stikker når jeg får en slik beskjed, men det kommer også veldig ann på hvem som er gravide..

Hvis det er nære venner som kjenner min historie blir det noe annet.
For de forstår om jeg blir stille, og de setter ekstra stor pris på gleden jeg viser.
Det stikker til tider da også, men ikke på samme måten, såret fortsetter å gro istede for å bli åpnet igjen.

Nå i det siste blir flere og flere bloggere gravide, folk rundt meg blir gravide og jeg føler jeg ser gravide over alt.
Det som sårer meg mest er vel egentlig når folk klager på nettet.
Når de klager over kvalme, tretthet, at de må tisse så mye, at brystene er ømme osv.
For jeg ville som jeg har sagt så mange ganger før, gjort hva som helst for å oppleve det.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde klaget, det kan jeg ikke utale meg om før jeg står der selv.
Og jeg sier heller ikke at ikke folk får lov til å skrive det de vil på bloggen sin, for jeg kan jo velge selv om jeg vil lese eller ikke.
Men det jeg sier er at det stikker, fordi jeg gjerne ville hengt over doskåla i 9 mnd, kunne jeg bare blitt gravid..

Men nå skal vi som jeg skrev i sta sette inn hard støtet.
Vi skal atter en gang få tett oppfølgning og den hjelpen vi kan.
Hvis ingen ting virker og vi ikke finner ut hva som gjør at det ikke klaffer blir det nok å søke på prøverør om ikke alt for mange måndene til.

Men det er mye som kan gjøre at vi får avslag der også, så derfor ønsker jeg å vente så lenge jeg kan..

Tiden som kommer nå skal jeg legge til rette alt jeg kan for at ting skal gå vår vei.
Spise sunnt, ikke drikke (selvom vi drikker lite for tiden) og trene regelmessig.
Folat har jeg tatt mer eller mindre i 5 år nå så det er fast rutine, grapefrukt juice blir kjøpt inn, temping blir gjennomført sammen med pergotime om jeg har en kur igjen (eller legen kan skrive ut ny).
Så håper jeg bare at follikene er store nok til at jeg kan få satt sprøyten<3

 

 Morsdagen er helt klart sår for meg.
Hvertfall når enda flere kommer ut med at de er gravide, gratulasjoner og glede.
Her sitter jeg med mensen, akkurat som jeg trenger enda et bevis på at denne dagen er vond.
Snart har vi prøvd i 5 år, 5 år er lenge, alt for lenge..