Jeg vil ikke innse det.

Da var vi kommet hjem igjen..
Etter en...... vellykket (?) julefeiring hos pappa..

Det er som jeg har sagt de siste dagene, det er ikke til å legge under en stol at han er dement.
Om han har fått diagnosen eller ikke vet jeg ikke, for selvom jeg er hovedpårørende får jeg aldri noe beskjed om hva som skjer med han..

Men dement kan jeg se at han er..

Ikke husket han at jeg hadde vært der i går.
Ikke husket han at vi skulle komme i dag.
Ikke forsto han at det var lille julaften og ikke julaften.
Og enda mindre husket han hva vi sa..

Det er trist.
Rett og slett trist.
Det er ingen ting annet å si om det..

Han er heldigvis seg selv, og humøret har han.
Så jeg sjuler så godt jeg kan hva jeg egentlig føler når jeg er der.
Blunker bort tårene i øyekroken.
Når jeg kommer hjem der jeg egentlig kan slippe ut følelser og tanker, biter jeg tenne sammen og fortsetter..

Jeg kan ikke bryte sammen nå.
Det passer ikke, det er ikke tid for det.
Jeg vet at når jeg først sier det høyt, legger følelsene i ordene dement, senil, glemsk, gammel, blir alt så virkelig.
Da ER det sant..

Hvis jeg ikke sier noen ting, fortsetter å sjule følelsene (selvom jeg vet at Fredrik leser meg som en åpen bok) og setter på stein ansiktet, ja da er det ikke sant.
Det er ikke reelt.
Det er bare en drøm.

Men jeg vet at jeg en dag må bryte gjennom.
Si hva jeg mener, gråte ut, skrike og bli sint.
Men jeg klarer det ikke, ikke enda..

Bare med å skrive det kjenner jeg at hjertet mitt brister.
Tårene presser frem og jeg må ta meg sammen.
Jeg NEKTER å briste nå.

Jeg vil fortsette å leve i boblen, bare litt til, bare noen dager, uker eller år til.
Jeg vil ikke måtte bryte sammen, jeg må være sterk for alle, for meg selv, for Fredrik og for familien.
Ikke minst for pappa..

Jeg vet jeg kommer til å slite med å klatre opp når jeg først river ned masken.
Jeg kommer til å måtte begynne å klatre, jobbe hardere og ikke minst innse..

Det er vel der mitt problem ligger.
Det å innse sannheten.
Innse at jeg ikke kommer til å få tilbake den faren jeg hadde.
Innse at jeg ikke kommer til å kunne sitte å se at han maler i timesvis.
Jeg kommer aldri til å sitte med en bok mens han lager middag og hører på gammle kasetter.

Det er så mye jeg må innse hvis jeg først sier det høyt..

Jeg nekter.
Det er for vondt.
Det er for sårt.
Det er ikke slik det skal være...

Jeg skal klare å holde masken litt til..