Vår historie, 5 år som ufrivillig barnløs.

Historien vår starter våren/starten på sommeren 2007.

Vi har vært sammen i nesten halvannet år og vi har kjøpt oss leilighet.

Vi har det bra sammen, stabilt og godt forhold, vi elsker hverandre mer enn vi noen gang trodde det var mulig å elske en annen.

Jeg kastet pilla, og regnet med at dette ville gå fort, ja til jul var jeg nok alt gravid og kunne kjenne spark.

Vi viste jo at han kunne få barn da han har gjort to andre gravide før (begge tok abort uten å fortelle han det først).

Måndene gikk, jula kom og et nytt år startet.

Jeg hadde lest meg opp og forsto at det kunne ta opp til et år (naiv var jeg) før det klaffet, så jeg bestilte time til Gu rett før det var gått et år..

Mai 2008 hadde jeg time, kom inn og pratet litt først.

Jeg hadde hatt normal syklus fra jeg sluttet på pilla til ca februar, da gikk det frem til mai før jeg fikk mensen igjen.

Legen tok innvendig ul på meg og så at alt så normalt ut.

Jeg fikk med meg en resept på pergotime og en henvisning til samboer så kan kunne ta sæd prøve.

Opp på sykehuset etter en ukes tid på han, men god gutten min var så nervøs at han bommet på glasset, så han fikk bare i siste rest.

Når svaret kom var det så negativt det går ann..

20 000 000 sæd celler tror jeg er det som er normalt, han hadde 2000.

Prøverør kom opp som et tema noe jeg takket nei til.

Nei vel, ny time rett før jul.

Samboer tok en ny sæd prøve, og nå var den plutselig over gjennomsnittet god.

22 000 000 svømmere, og alt det andre lå over gjennomsnittet.

Her var det hvertfall ikke HAN sin feil at vi ikke ble gravide.

Jeg var nå begynt å bli deprimert pga barnløsheten og andre ting.

Prøvingen ble "glemt" og vi hadde sex fordi vi ønsket og ikke fordi vi MÅTTE.

2009 kom og 2009 gikk.

2010 ble vi mer beviste igjen på tester, trening og andre ting.

Men jeg hadde nå utviklet angst på toppen av det hele, så egentlig kan jeg vel trekke fra både 2009 og 2010 som prøve år, fordi vi ikke prøvde aktivt.

Men siden jeg ikke brukte p-piller eller andre ting, og vi hadde sex tar jeg de med.

2011 startet med et brak.

Fra 1 januar var vi i gang for fult.

El tester og bestilling av ny gu time.

Kom til gu`n i April (tror jeg det var) og det ble med en gang pratet om prøverør nok en gang.

Jeg sa klart i fra at jeg ønsket å vente med det..

Ny pergo kur på meg og ny time i juni.

Juni kom og det ble tatt blodprøve på dag 21 for å se om el hadde vært der.

Det hadde den, så det var bare å fortsette som vi gjore..

I slutten av august var jeg tilbake igjen, denne gangen ba jeg om kikkhull operasjon for å finne ut om feilen lå hos meg.

Han mente HSG røntgen var bedre så han henviste meg dit.

Jeg skulle ringe til sykehuset når jeg fikk mensen igjen og opp dit første torsdagen etter jeg sluttet å blø.

I november var det tid for undersøkelsen, den kan dere lese mer om hvis dere skriver HSG røntgen i søke boksen.

Der ble det bevist at jeg var helt åpen, ingen cyster eller noen ting.

Enda flere sykluser med pergotime.

Nå har vi blitt enige om at jeg skal få ovitrelle på dag 12 hvis follikene mine er store nok.

Så jeg håper det skal hjelpe oss til å få mirakel babyen vår.

Dette er alt vi har drømt om, et felles barn.

Kjærligheten oss i mellom har blitt mye sterkere etter denne motgangen, og forholdet er noe helt annet enn før.

Neste gang jeg skal til gu`n skal jeg be om at samboer får tatt en ny sæd prøve, for det har jo gått noen år siden sist.

Men sist jeg nevnte det sa gu`n bare at siden prøvene var så bra hadde det nok ikke blitt forandret negativt..

Ikke vet jeg..

Dette er hvertfall vår historie til nå.

Og til slutt må jeg legge ved at depresjonen er borte, og angsten betydelig mindre, så dette vil ikke gå ut over et eventuelt barn.

* Vi har et håp og vi har troa på at vi en gang får et barn.

Jeg vil gjerne høre fra andre som har vært/er ufrivillig barnløse.