Jeg ville gjort alt, friskt eller sykt barn i magen.

Da var dag 28 snart over.

Ingen spotting, ingen mens, ingen smerter ingen ting!

Jeg var litt små øm i går kveld, å tenkte at NÅ kommer ho..

Men det var fortsatt ikke i nærheten av slik det har vært..

I dag har jeg vel vært øm en gang, that`s it..

Jeg var så dum i går at jeg googlet dette her, i håp om å finne svar på at jeg ikke måtte ha håp denne gangen..

Vel det er vist mange som opplever å ikke få PMS symptomer/graviditet symptomer før mensen når de er gravide..

Altså kan dette faktisk være noe..

Men jeg tør ikke, jeg TØR ikke håpe.

Jeg orker ikke bli skuffet enda en gang, jeg vil ikke..

Jeg er lei av hele greia for tiden kjenner jeg..

Det som er rart denne gangen er at jeg de siste nettene (kanskje en ukes tid fra og til) har kjent skikkelig stikkinger i lysken når jeg har lagt meg.

Jeg klør litt på brystet og hvis jeg kommer borti knoppen blir jeg nesten kvalm..

Merkelig syns jeg...

Ja ble litt detaljer der altså, men slik er det i denne prøve verdenen..

Klart jeg håper for alt det er verdt at jeg kanskje skal ha et lite frø inni magen min.

At jeg våkner opp til positiv test i morgen, selvom jeg har bestemt å ikke teste.

At jeg legger fra meg røyken for godt, at jeg må tenke på den lille i magen..

Klart dette er den store drømmen..

Men jeg kommer også til å være så utrolig nervøs.

Nervøs for alt mulig..

Er som jeg har sagt, jeg kommer til å ligge med bena høyt i 12 uker for å komme over den kneiken, før uke 18/19 har jeg sikkert hatt 5 ultralyder, jeg kommer til å ta minst en test hver dag frem til jeg kan kjenne spark, jeg kommer til å HÅPE (ja jeg biter nok ordet i meg senere) at jeg spyr hver dag, jeg kommer til å skryte til ALLE innen den første uken..

Jeg vet jo ikke så klart, men slik jeg kjenner meg selv vil hvertfall noe av dette skje..
Vi har tross alt prøvd i 4,5 år nå, det er lenge.
Og når jeg først da blir gravid en gang (merk dere at jeg ikke sier NÅ) så kommer jeg til å gjøre alt i min makt for at den lille skal holde seg fast..

Men den tid den "sorg"...

Jeg er hvertfall spent, nervøs og litt redd for morgendagen.
Sist syklus spottet jeg på dag 28, hadde ingen tegn dag 29 og blødde dag 30.
Så det er jo muligens to dager til jeg vet sikkert..
Hater dette..

Etter denne gangen tror jeg at vi skal la prøvingen ligge en stund, kjenner at det sliter på forhold, psyke ja hele meg..

Jeg er så lei av å bli skuffet men late som at alt er greit.
Det er liksom ikke ok å bli lei seg, gråte en skvett og bli sint av fustrasjon når man prøver.
Men noe ikke så mange tenker på er at jeg (ja jeg hater meg selv for nettopp å si dette) heller ville mistet i uke 5-8 enn å holde på slik som dette..

For da hadde jeg hvertfall vist at jeg KAN bli gravid, det vet jeg ikke nå..

Jeg hater meg selv som sagt for at jeg sier det, det er utrolig vondt å si.
Men jeg snakker om å miste tidlig, selvom jeg vet at JEG hadde sørget da uansett..

Men da vet jeg jo at jeg kan bli gravid, skjønner??

Jeg unner ingen å miste i uke 5 eller senere, INGEN...
Men jeg unner heller ingen å holde på slik vi har gjort..

Det å være prøver kan ødelegge de beste forholdene som finnes, det er så utrolig tøft, det krever så mye, det er psykisk tungt.
Det ligger der å ulmer hele uken, kan jeg? vil jeg? er det mulig?..

Det å være prøver er et TABU, det å ikke bli gravid er et tabu, det å snakke om det høyt er et tabu..
Det er ikke normalt at en jente på 22 år sliter så lenge, det er hvertfall grusomt, omsorgsvikt, barnslighet +++ å i det hele tatt starte prøvingen som 18 åring.
Men JA det gjore vi, vi står for den avgjørelsen....
Vi sliter med å bli gravide!

Vi kan gi et barn alt den trenger, jeg kan fint gi opp resten av mitt liv for et barn, jeg kan gi opp jobb mulighet,  eventuelt kommende skole gang, jeg kan gi opp alle drømmer bare for å få gi barnet mitt, barnet vårt det den måtte trenge..

Jeg forventer ikke å få et friskt barn, jeg vet at det ikke er en selvfølge.
Jeg forventer ikke å få et levende barn, det er heller ingen selvfølge..
Men vi har pratet om de fleste mulighetene..
Hva om vi får beskjed i uke 19 om at barnet vi bærer ikke vil overleve uten for livmoren, hva velger vi da?
Vi er enige nå (det kan endre seg) at vi skal gi barnet muligheten til å gjøre sitt beste.
Vi skal ikke ta abort uansett om det har Downs eller er funksjons hemmet.
Rett og slett fordi vi mener at barnet VÅRT skal få muligheten.
Og fordi legene har tatt feil før..

Om vi så må gå gjennom å miste barnet i magen, rett etter fødselen eller under så gjør vi det.
For da har vi hvertfall vist at vi har gitt barnet mulighet.

Men jeg SKJØNNER de som velger å ta bort barnet.
Jeg forstår at det er noen som velger den løsningen, de vil ikke at barnet skal lide i magen ol..
Men jeg tror (jeg er ingen lege eller spesialist) at barnet ikke kjenner den smerten i magen, jeg tror barnet har det godt i magen, trygghet og kjærlighet..

Vi er klar for alt, hvorfor kan ikke vi bli gravide da?
Vi som hadde gjort alt for vårt barn, vi som ville gitt alt for å vist om vi kan bli gravide å bære frem et barn..
Vi er klare for alle utfordringer som måtte komme, vi vil gjøre alt som står i vår makt..

Hvorfor er det ikke vår tur da??

Ok dette innlegget ble nok veldig rotete, og merkelig.
Men måtte få ut noen tanker..
Håper ingen tar seg nær av dette, dette er LITT av min mening og mine tanker, men for at jeg ikke skal skrive en bok i kveld slutter jeg nå..