mandag 16. januar 2012

Jeg kommer ikke hjem med et barn...

Vel jeg har ikke skrevet siden den dagen jeg skulle møte den gravide "svigersøsteren" min..
Noen av dere lurer nok på hvordan det gikk..

Vel jeg spurte om temin, spark, uker, mnd og utstyr.
Fikk svar på alt..
Men det var tøft..

Tenk dere at 100 kniver stikker i magen, 1 kg salt strørs inn i såret og en liter sprit helles så inn..
SMERTE, der har dere meg..

Men ingen merket noe tror jeg, til og med ikke min kjære så noe av det på meg..
Jeg fikk ikke puste skikkelig, magesmertene, tårene og angsten bet seg fast.
Men jeg holdt ut, jeg må og måtte klare det..
Dette er en gutt jeg kommer til å se ofte (håper jeg får mulighet til å bli skikkelig kjent med han, være der som en tante, som barnevakt ol) men jeg vil egentlig ikke..
Jeg har alltid trodd at jeg (vi) skulle være den som ga våre foreldre de første barnabarna, største gleden ol..

Det er ingen tvil om at førstemann er størst, det er den første og største gleden..
Men den får vi aldri..
Jeg er lei meg, skuffet og forbanna over situasjonen..
Men også fasinert, glad og lykkelig på deres vegne..

Jeg pratet med en venninne i dag,og kom frem til at jeg ser for meg hele min graviditet, men jeg har aldri tenkt på at jeg skal få med meg et barn hjem.
Barnet, levende og i vårt hus/leilighet har jeg aldri tenkt på..

DET er rart det..
Hvorfor beskytter jeg meg slik?
Hvorfor kan jeg ikke glede meg sånn til å få et barn hjem en gang?
Men å føde, gå gravid, spy +++ det GLEDER jeg meg til...

Merkelig..

Hvorfor??
Lagt inn av kl.
Etiketter: ,

3 kommentarer:

  1. Ann Helèn - mamma og englemammajanuar 16, 2012 3:36 p.m.

    Fordi det å få barn er en så stor omveltning at det ikke går an å forestille seg det. Det er først når du går gravid at tankene begynner å endre seg og at du virkelig ser for deg det ha et barn hjemme. Det ligger noe i oss jenter som gjør at ønsket om barn gjerne kan komme noe tidligere enn hos gutter, jeg har jo alltid ønsket meg barn, men så aldri for meg å ha barn hjemme der hvor jeg bodde før jeg faktisk ble gravid. Jeg gledet meg også til jeg skulle gå gravid en gang, men så fortsatt ikke for meg å ha et barn hjemme..

    Er litt rart det, men sånn jeg ser det så er det først når graviditeten er et faktum at en begynner å tenke "etter de 9 månedene".. Første milepæl er jo graviditeten, for det er jo starten på å få et barn hjem. (nå begynte en barnetv sang å synge i hodet mitt...:P Spesialagenten oso, tre lette trinn... Tenkte at man kan jo ikke begynne å tenke på trinn to før en har begynt på trinn en, og da begynte sangen; tre lette trinn har jeg til deg, tre lette trinn........)

    Skjønner deg veldig godt, det er jo såklart veldig sårt at dere ikke får gitt det aller første barnebarnet. spesielt når dere har prøvd så lenge. <3 Men fra ei som har fått gitt barnebarn så merket jeg ingen forskjell på svigers og mine foreldre, de var like krye og beigestret som jeg ventet de til å bli..<3 (Joachim var første barnebarnet til svigers og tredje til mamma og pappa.. :) )

    SvarSlett
  2. Siljejanuar 17, 2012 5:16 a.m.

    Litt godt å høre at andre har tenkt det samme..
    Det er litt sårt å tenke slik, men tankene har jeg ingen makt over desverre..

    Ja de blir jo like glade for alle barnebarna, men det er sårt at vi som har prøvd så lenge ikke får det til, og de som har prøvd to-tre mnd blir det..
    Ikke dårlig i formen eller noen ting, alt er bare tipp topp..

    Jeg hadde gladelig spyd i 9 mnd, hatt bekkenøsning, ja alt sammen om jeg bare kunne blitt gravid å fått det barnet vi ønsker oss..
    Selvom jeg VET at jeg nok tar de orda tilbake en gang hehe..

    Men det kommer når det kommer.
    Det er jeg sikker på <3

    SvarSlett
  3. Ann Helèn - mamma og englemammajanuar 17, 2012 10:28 a.m.

    :)
    Ja, tankene er våre men de kan ikke styres nei..:|...

    Ja, det er fryktelig urettferdig at det skal være sånn..:( hehe, jeg skal nok minne deg på de orda jeg..;) :P

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en hilsen.

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)