Mobbing har ødelagt mye, men ikke alt.

Alle har vi såre punkt, punkt der vi brister og sprekker flere ganger enn vi ikke gjør det..

Mine såre punkt er avisning og å sette grenser..

Dette er mine problemer, mine vanskeligheter og ikke minst en del av min barndom..

Alt fra førskolen lærte jeg at jeg ikke måtte si i fra før det var for sent.
For når jeg først sa i fra til mine venner så var de ikke lengere venner..

Dette fortsatte på barneskolen, men spesielt etter 4-5 klasse.

Det var også da mobbingen startet..

Det var en liten barneskole med 19 elever.
2 jentegrupper, en på 3 og en på 5 jenter..
Disse gruppene hadde som hobby å ta meg inn i varmen, holde meg der til jeg ble trygg og akseptert, for så å kaste meg ut i bitende kulde etter på..

Jeg gikk på gang, på gang, på gang..
Hver gang endte jeg opp like såret, men hver gang var jeg like glad når de tok meg tilbake.

Jeg gikk gjennom hele barneskolen uten å ha noen stabile venner..

Så flyttet vi og jeg startet i 8 klasse på en ny skole.
Kjente ingen og stolte heller ikke på noen..

8 klasse ble ok, jeg fikk to venner jeg virkelig likte og følte meg akseptert av.
Starten på 9. klasse og ut 9. klasse ble et mareritt..

Igjen ble jeg frøset ut, men ikke nok med den psykiske mobbingen, det ble også fysisk denne gangen..

Det endte med at jeg ikke ville gå på skolen.
Jeg ville bytte skole eller aller helst ikke gå på noen skole.

Dette var også rett etter første overgrepet, dette var den gangen selvskadingen startet for fult og det var den gangen jeg trengte å se at jeg kunne stole på NOEN!

Inn og ut nok en gang, inn en dag, ut med fysisk og psykisk mobbing en uke eller mer av gangen..
Hva hadde jeg gjort? tenker dere kanskje?

Ingen ting som jeg kan huske (men kan godt hende jeg tar feil!)

10. klasse ble litt bedre, da ble jeg venn med den ene mobberen igjen og vi fant tonen..
Men 9. klasse (sammen med barneskolen) har ødelagt min evne til å virkelig være meg selv å stole på andre.

Jeg har ingen tro på at jeg kan bli akseptert, at noen kan like meg, Silje, fult og helt som den jeg er.
At noen kan ha meg som en venn resten av livet..

Jeg går alltid å venter på at de skal kutte meg ut, slik som alle andre.
Dette gjør at jeg låser meg inne til tider, jeg slipper ingen innpå..

Den psykiske mobbingen og avisningen har ødelagt meg, skapt angst og har en stor del i hvorfor jeg er som jeg er..

Jeg tror nok ikke de som mobbet meg tenker på det i dag, jeg tror nok ikke de husker det slik jeg gjør, eller har fått problemer med det i etter tid..
Men for meg har det utgjort mye.

Jeg hater de ikke, men jeg er bitter til tider..
Det er dette jeg jobber for å bli ferdig med nå.
Det å forstå at jeg ER god nok, men at ikke alle er gode nok for meg.
Det å forstå at jeg KAN og SKAL sette grenser, og ikke minst ha grenser i livet mitt..

Jeg må finne ut hvor min grense går.
Når jeg skal slutte å gi alt bare for å bli likt.
Når jeg skal stole på andre og når jeg skal kutte de ut..

Jeg trenger ikke bli likt av andre enn de jeg selv liker.

Mobbingen har ødelagt barndommen min, men den skal ikke få ødelegge livet mitt.
Jeg skal vise de alle at jeg faktisk er sterk og at jeg ikke bryr meg om de liker meg.