Jeg er 20 år, har nettopp tatt fagbrev som omsorgsfag arbeider.
Jeg er ferdig med læretiden min på den mest fantastiske plassen jeg kan tenke meg.
Jeg mister tryggheten med fast lønn, gode kollegaer, fantastiske brukere og støtteapparat rundt meg, alt forsvinner på den støreste dagen av mitt liv.
Dagen etter starter jeg i ny jobb, som kassa dame på en stor coop OBS butikk, der min mor og min bror jobber.
Jeg gleder meg, det er en snill sjef, gode ansatte og bra miljø.
Jeg er jo vant med press så dette skal jeg mestre..
De første ukene mot jul går bra, jeg jobber hver dag alt fra 3-7,5 timer om dagen.
Jeg er flink i jobben, flink med kundene å får mye skryt.
Dette mestrer jeg.
Jeg kjenner jeg begynner å bli sliten rett før jul, det er daglig 10 kasser åpene, det er ofte 5-10 meter kø i alle kassene.
Det er få pusterom og det er mye press.
Mer press enn jeg er vant til, for før kunne jeg trekke meg unna.
Jeg starter for alvor å kaste opp på morgenen, men også utover dagene nå.
Ikke fordi jeg vil kaste opp, men fordi kroppen bare gjør det.
Jeg skjønner ikke hva som skjer, er jeg alvorlig syk?
Så noen uker etter jul.
Ting har roet seg men formen er fortsatt den samme.
Jeg har hentet en kopp kaffe å skal utenfor sammen med mamma.
Hun spør meg om noe nederst i trappen, mens jeg står på toppen.
Ut av det blå kommer tårene.
Tårene renner, jeg blir redd fordi jeg ikke forstår.
Jeg hulker, hyperventilerer å skremmer nok mamma veldig.
Hun tar meg med ut, setter meg ned å spør hva som er galt.
Jeg vet ikke, jeg vet ærlig talt ikke hva det er.
Jeg sammler meg igjen, går inn i kassen å oppfører meg som vanlig.
Hyggelig mot kundene, selvom kvalmen velter opp i meg.
Ringer til sjefen å spør om hun kan ta over litt.
Løper på toalettet å kaster opp.
En ukes tid senere skjer det samme igjen.
Jeg bryter ut i krampegråt forran mamma nok en gang.
Denne gangen sender hun meg hjem, får beskjed om å slappe av.
(Dette skjedde altså for snart 2 år siden!)
* Hva sitter du igjen med etter å ha lest dette?
Jeg er ferdig med læretiden min på den mest fantastiske plassen jeg kan tenke meg.
Jeg mister tryggheten med fast lønn, gode kollegaer, fantastiske brukere og støtteapparat rundt meg, alt forsvinner på den støreste dagen av mitt liv.
Dagen etter starter jeg i ny jobb, som kassa dame på en stor coop OBS butikk, der min mor og min bror jobber.
Jeg gleder meg, det er en snill sjef, gode ansatte og bra miljø.
Jeg er jo vant med press så dette skal jeg mestre..
De første ukene mot jul går bra, jeg jobber hver dag alt fra 3-7,5 timer om dagen.
Jeg er flink i jobben, flink med kundene å får mye skryt.
Dette mestrer jeg.
Jeg kjenner jeg begynner å bli sliten rett før jul, det er daglig 10 kasser åpene, det er ofte 5-10 meter kø i alle kassene.
Det er få pusterom og det er mye press.
Mer press enn jeg er vant til, for før kunne jeg trekke meg unna.
Jeg starter for alvor å kaste opp på morgenen, men også utover dagene nå.
Ikke fordi jeg vil kaste opp, men fordi kroppen bare gjør det.
Jeg skjønner ikke hva som skjer, er jeg alvorlig syk?
Så noen uker etter jul.
Ting har roet seg men formen er fortsatt den samme.
Jeg har hentet en kopp kaffe å skal utenfor sammen med mamma.
Hun spør meg om noe nederst i trappen, mens jeg står på toppen.
Ut av det blå kommer tårene.
Tårene renner, jeg blir redd fordi jeg ikke forstår.
Jeg hulker, hyperventilerer å skremmer nok mamma veldig.
Hun tar meg med ut, setter meg ned å spør hva som er galt.
Jeg vet ikke, jeg vet ærlig talt ikke hva det er.
Jeg sammler meg igjen, går inn i kassen å oppfører meg som vanlig.
Hyggelig mot kundene, selvom kvalmen velter opp i meg.
Ringer til sjefen å spør om hun kan ta over litt.
Løper på toalettet å kaster opp.
En ukes tid senere skjer det samme igjen.
Jeg bryter ut i krampegråt forran mamma nok en gang.
Denne gangen sender hun meg hjem, får beskjed om å slappe av.
(Dette skjedde altså for snart 2 år siden!)
* Hva sitter du igjen med etter å ha lest dette?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen.