(Fortsettelse fra del 2!)
Til slutt ser han på meg, lener seg fremmover å sier.
- Det er jo ikke rart at du ikke har det bra Silje, du er ikke bare deprimert.
Ikke??
- Det virker som at du er utbrent, har sterk panikk angst, sosial angst og dyp depresjon.
Her kan jeg ikke gjøre annet enn å skrive ut en sykemelding til deg på 2 uker først.
Så kommer du tilbake om 2 uker.-
Jeg forsto plutselig mer om hvorfor ting var slik.
Jeg har ikke kreft eller en annen alvorlig sykdom.
- Jo sier han, du har en ALVORLIG sykdom Silje, dette ER alvorlig.-
Jeg blir sendt hjem for å hvile, han henviser meg til psykolog sammtidig.
Skriver ut antidepresiva å ønsker meg lykke til.
Jeg føler nederlag, hvorfor klarer jeg ikke å jobbe?
Er jeg bare lat?
Er det virkelig så ille?
Det er nå tankene om døden kommer for alvor.
Det er omtrent alt jeg tenker på, hvordan skal jeg gjøre det, hvordan skal det gå med familien, de fortjener så mye mer enn meg.
Jeg tenker, planlegger men sier ingen ting til noen.
Før noen uker senere (men det er en annen historie) når jeg treffer en som lytter til det, uten å si at jeg må slutte å tulle..
Etter to uker får jeg nye to uker sykemelding.
Jeg har ikke blitt bedre, heller værre.
Nå klarer jeg ikke gå på butikken å handle mat, ut å lufte hunden eller at noen ser på meg før panikk angsten tar meg og jeg bryter sammen..
Jeg bestemmer meg i sammråd fra legen å si opp jobben min.
Han tror dette vil bli en lang vei å gå.
Jeg sier opp jobben i påsken (mars/april 2010).
Jeg starter på arbeids avklarings penger fra NAV i april, og får nå beksjed av legen om å ta vare på meg selv i året som kommer.
NAV sa de skulle stille opp, å hjelpe meg til å komme tilbake til arbeidslivet igjen (men dette tar jeg i eget innlegg en gang).
Drar ut til pappa i en uke for å slappe av helt alene.
Kun tenke på meg selv, få mat servert å ingen ansvar.
Det er konfirmasjon til broren min den uken, der mange av han sin familie er, en familie jeg frykter.
Jeg gruer meg, men kommer meg gjennom dagen uten de store problemene.
Jeg er fysisk og psykisk sliten, jeg er sur og jeg kjefter konstant.
Jeg hater livet mitt, jeg hater at jeg ikke klarer det jeg vil.
Men pappa er støttende, han oppmuntrer uten å grave, han bare er der på den måten pappa kan.
Den uken hos pappa hjelper en del.
Jeg kommer litt ovenpå.
Føler meg nesten frisk igjen.
Men ikke viste jeg at kampen akkurat hadde startet!
(Husk at dette skjedde for 2 år siden, og jeg har det mye bedre nå, jeg har ikke lengere deprimert diagnosen, panikk angsten er så og si borte og sosial angsten jobber jeg med)
* Har du opplevd noe lignende?
Til slutt ser han på meg, lener seg fremmover å sier.
- Det er jo ikke rart at du ikke har det bra Silje, du er ikke bare deprimert.
Ikke??
- Det virker som at du er utbrent, har sterk panikk angst, sosial angst og dyp depresjon.
Her kan jeg ikke gjøre annet enn å skrive ut en sykemelding til deg på 2 uker først.
Så kommer du tilbake om 2 uker.-
Jeg forsto plutselig mer om hvorfor ting var slik.
Jeg har ikke kreft eller en annen alvorlig sykdom.
- Jo sier han, du har en ALVORLIG sykdom Silje, dette ER alvorlig.-
Jeg blir sendt hjem for å hvile, han henviser meg til psykolog sammtidig.
Skriver ut antidepresiva å ønsker meg lykke til.
Jeg føler nederlag, hvorfor klarer jeg ikke å jobbe?
Er jeg bare lat?
Er det virkelig så ille?
Det er nå tankene om døden kommer for alvor.
Det er omtrent alt jeg tenker på, hvordan skal jeg gjøre det, hvordan skal det gå med familien, de fortjener så mye mer enn meg.
Jeg tenker, planlegger men sier ingen ting til noen.
Før noen uker senere (men det er en annen historie) når jeg treffer en som lytter til det, uten å si at jeg må slutte å tulle..
Etter to uker får jeg nye to uker sykemelding.
Jeg har ikke blitt bedre, heller værre.
Nå klarer jeg ikke gå på butikken å handle mat, ut å lufte hunden eller at noen ser på meg før panikk angsten tar meg og jeg bryter sammen..
Jeg bestemmer meg i sammråd fra legen å si opp jobben min.
Han tror dette vil bli en lang vei å gå.
Jeg sier opp jobben i påsken (mars/april 2010).
Jeg starter på arbeids avklarings penger fra NAV i april, og får nå beksjed av legen om å ta vare på meg selv i året som kommer.
NAV sa de skulle stille opp, å hjelpe meg til å komme tilbake til arbeidslivet igjen (men dette tar jeg i eget innlegg en gang).
Drar ut til pappa i en uke for å slappe av helt alene.
Kun tenke på meg selv, få mat servert å ingen ansvar.
Det er konfirmasjon til broren min den uken, der mange av han sin familie er, en familie jeg frykter.
Jeg gruer meg, men kommer meg gjennom dagen uten de store problemene.
Jeg er fysisk og psykisk sliten, jeg er sur og jeg kjefter konstant.
Jeg hater livet mitt, jeg hater at jeg ikke klarer det jeg vil.
Men pappa er støttende, han oppmuntrer uten å grave, han bare er der på den måten pappa kan.
Den uken hos pappa hjelper en del.
Jeg kommer litt ovenpå.
Føler meg nesten frisk igjen.
Men ikke viste jeg at kampen akkurat hadde startet!
(Husk at dette skjedde for 2 år siden, og jeg har det mye bedre nå, jeg har ikke lengere deprimert diagnosen, panikk angsten er så og si borte og sosial angsten jobber jeg med)
* Har du opplevd noe lignende?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen.