Føler vennene forsvinner.

Det er slitsomt å føle at jeg mister vennene mine.
Jeg vet som jeg har sagt før at jeg ikke alltid er en fantastisk venninne.

Ikke at jeg er slem eller noe slikt, men jeg trekker meg unna når jeg sliter.
Og som sagt før så har det vært noen tunge månder i det siste..
Det har vært tøffe tak både med angst kurset, pappa, jule tanker og forholdet til meg selv.

Det har gjort at jeg har trukket meg veldig inn i meg selv, jeg har unngått mange og jeg har ikke klart å følge med på hva som skjer i livet til de fleste.

Jeg har ufattelig lav konsentrasjon for tiden, noe som gjør at jeg glemmer hva som blir sagt av og til.
Men jeg ønsker ikke å være slik, jeg vil jo så gjerne gjøre alt for alle.

 

Men hva skal jeg gjøre da?
Jeg har ingen bevis på at vennene mine tenker slik om meg (bortsett fra at det går lengere og lengere mellom hver gang vi prates, at sammtalene ikke lengere er det samme ++).
De har aldri sagt det direkte til meg, eller gitt inntrykk av at jeg har gjort noe galt.

Men de har heller ikke sagt at alt er greit..

Til tider, og spesielt når jeg alt er syk og ikke har noe å gjøre, så kommer slike teite tanker..
For jeg vil ikke ha det slik, jeg vil ikke miste alle rundt meg.
Men det er det jeg er redd for at skjer.

Jeg er ufattelig glad i alle vennene mine, og kunne omtrent gjort hva som helst for de.
Men først må jeg jo faktisk kunne gjøre noe for meg selv, sant?

Beklager et sutrete innlegg, men må bare få det ut.